en psykisk hverdag

Nå har jeg startet et helt nytt kapittel i livet mitt: Jeg er flyttet hjemmefra og startet på ny skole. Jeg kjente absolutt ingen på den nye skolen, og jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før en første skoledag før. Når man begynte i barnehagen kjente man naboene sine, når man begynte på barneskolen/ungdomskolen kjente man mange fra barnehagen/barneskolen. Når jeg begynte på videregående fikk jeg med meg mange av vennene mine fra ungdomskolen, og dermed var ikke den overgangen så skummel likevel.

Men nå skal jeg starte helt på nytt, og ønsket mitt er å lage meg et helt nytt nettverk. Fra videregående har jeg fem venner jeg fremdeles har lyst å ha omgang med. Selvfølgelig kommer jeg til å ha kontakt med flere, fordi vi ofte er på samme fester når vi er i hjemlige trakter. Men dette er ikke personer jeg aktivt kommer til å gå inn for å holde kontakten med. Det er de faktisk ikke verdt. 

Men å bygge seg et nytt nettverk koster mye energi, og jeg kjenner ofte på det at energilagrene mine er tomme. Det fører til at psyken er på bunn. Men samtidig vet jeg at det er viktig å legge inn en veldig hard innsats de to første månedene, for da har man bygd opp bekjentskaper, som man etterhvert kan bygge videre på til å bli gode vennskap. Og det er det jeg er ute etter i år.

og derfor får det bare våge seg at jeg blir litt sliten i starten....

Q: Har du gått gjennom store forandringer i det siste?

~Caroline

I mitt liv finnes det to typer antidepressiva. Den ene heter Lamictal, og den andre er min store kjærlighet. I hovedsak til jeg takke min livs største kjærlighet til nå for at jeg har det så bra som jeg har det. Tabelettene stabiliserer humøret slik at jeg unngår de store bølgedalene. Altså hypomaniene og de aller mest depressive stundene jeg har. Men det er min kjære som gjør livet verdt å leve, og det er han som får meg til å se lys i enden av tunnelen. Han er min personlige psykolog som forteller meg hvor fantastisk jeg er, når jeg selv har glemt det. 

Kanskje du nå tenker: Men hva skal du med antidepressiva når du har en så fantastisk kjæreste? Jo, det har seg nemelig slik at når jeg er i veldig godt humør får jeg lett hypomanier. Da får jeg kjempe mye energi i en liten periode og følelsene mine løper løpsk. Det som er skummelt er den knekken som kommer når jeg er på toppen. På en måte kan man sammenligne den knekken med det være full, for å så få noen dråper for mye og deretter bli kjempe følsom. Jeg kan ofte dette sammen i gråt etter en slik hypomani, fordi jeg skjønner hva som har skjedd, og at jeg faktisk ikke alltid har helt kontroll over sykdommen min. Disse periodene kan også gå utover kjærlighetslivet, og bladt annet utover sexlivet. Når jeg har en hypomani kan jeg lett finne på å være litt sprø seksuelt (selvfølgelig med typen). Men dette gir meg en total følelsesmessig knekk i etterkant, noe som gjør at jeg ødelegger de egentlige følelsene som ligger i det å ha sex med kjæresten. 

Men etter flere år skal det og sies at kjæresten min leser meg som en åpen bok, og dermed klarer å se når jeg har mine hypomanier. Derfor vet han også hvordan han skal ta vare på meg når slike episoder inntreffer.

Men likevel syns jeg at jeg har funnet en fin kombinasjon når det gjelder antidepressiva! I tabelett og menneskelig utgave!

~Caroline





Det er lenge siden vi har oppdatert nå, men det er ikke fordi vi har glemt bloggen, eller dere. Nå er vi endelig ferdige med alle eksamene, og etter 13 år med skole er det endelig over. Vi er nå klar for å gå ut i den store verden, tror vi?! Sydenturer og jobb står på programmet fremover, og dette skal vi nyte. Selv skal jeg ha friår fra skolen, og i stedet jobbe å tjene penger. Det blir så herlig!

Med tanke på psyken, og hvordan jeg har det, så er stort sett alt flott. Jeg savner fremdeles en gutt veldig, men er ikke så sjalu nå heldigvis. Visste du foressten at vi kan bli mer sjalu av å gå på p-piller? Leste det i et blad her om dagen, og vurderer derfor å slutte. Jeg sliter med at jeg er skikkelig sjalu, og det er helt forferdelig vondt å ha det sånn. Tenk om jeg kunne blitt bedre bare ved å slutte på de. Men så kommer jo dilemmaet da. Jeg har sex, og liker å vite når mensen kommer. Så da frister det ikke å slutte likevel ;p. Men ellers er alt fint med psyken..

Fysisk er jeg ikke i form da. Jeg var ute å reiste for en stund siden, og ble alvorlig syk etter denne turen. Legene ville sende meg på sykehuset mange ganger, men jeg klarte og overtale dem til at jeg fikk bli hjemme. Nå når denne sykdommen gikk over, måtte jeg fremdeles komme til kontroller hos legen. Denne uken som var tok de blodlegemeprøver, som viste seg at jeg hadde for mange monocytter. Altså, jeg har igjen fått kyssesyken. Det er svært sjelden at noen får den sykdommen to ganger i løpet av livet. Og i tillegg er leveren min hoven og ikke i den beste formen. Litt skremmende. Men bortsett fra at jeg er trøtt, føler jeg meg helt fin. Så jeg går på jobb selv om jeg har fått beskjed om å ta det med ro, slappe av, ikke trene, ikke få slag i magen, ikke drikke alkohol og ikke løfte tungt. Kyssesyken er kjedelig!! Jeg vil jo trene :/

Hvordan er det med dere? Skal dere ut på noe kjekt i sommer?:)

- Kristine

I det siste har jeg og kjæresten snakket om når vi vil ha unger. I og med at i har vært sammen i fem år, er det kanskje ikke så rart at vi tenker på at vi en gang kommer til å produsere barn sammen. Ja, vi er bare 19 år, men jeg er ganske sikker på at jeg får barn før jeg blir 22. Men dette leder også videre til en annen diskusjon, om abort er godtatt i noen tilfeller.

Jeg er personlig imot abort. Jeg mener at dersom du er voksen nok til å ha sex, bør du og være voksen nok til å ta ansvar for det livet du eventuelt skaper. Selvfølgelig er det en annen sak dersom man er blitt voldtatt, da skjønner jeg godt at man ikke klarer å bære frem et barn. Dette er derfor ikke tatt med i begrunnelsene mine.

Jeg mener at et foster har sjel fra det øyeblikket det er skapt, og at sjelen ikke er noe som kommer først etter 12 uker. Dette er egentlig hovedsaken til at jeg er imot abort. Dersom jeg skulle tatt abort selv, tror jeg at jeg ville følt at jeg tok livet av noe.

Men på den andre siden er det jo flere ting som spiller inn på hvorfor mange velger å ta abort. Kanskje de vet at de ikke kan gi barnet et godt liv, at de ikke klarer holde seg vekke fra røyk, alkohol eller andre kanskje sterkere rusmidler. Kanskje den økonomiske situasjonen er dårlig, eller man er midt i en utdannelse man har lyst å gjøre ferdig. Kanskje man ble gravid sel om man gikk på p-piller.

Hva gjør man dersom man får ite i uke 13 at barnet man bærer på et veldig sterkt fysisk og psykisk utviklingshemmet. Hva er det da riktig å gjøre? Dette er den eneste problemstillingen der jeg tror jeg kanskje hadde valgt å ta abort. Men er det egentlig opp til meg å bestemme om dette barnet kommer til å få et verdig liv?

Abort er uten tvil et etisk problem, som ikke er noe enkelt svar på. Jeg kunne skrevet flere 1000 ord om enkelte tilfeller. Personlig er jeg imot, men likevel kan jeg ikke si med hånden på hjertet at jeg hadde beholdt et barn som var veldig sterkt funksjonshemmet. 

Kilde

Q: Er du for eller mot abort?

~Caroline

Hei og hopp :) 

Nå trenger jeg litt hjelp fra dere! Hvilke bøker har dere lest, og anbefaler meg? Selv har jeg lest Idas dans og Regines bok, som jeg virkelig anbefaler dere!! :)

Ha en fortsatt fin søndag :)


Jeg håper alle har hatt en fin nasjonaldag! 
I den anledning legger jeg ut vers nr. 5 i nasjonalsangen vår, et vers kanskje ikke så mange kjenner til. Jeg syns det passet fint på denne bloggen vi driver her.

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt,
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig, 
det gav døden selv sin ære -
og det gav forlik.

Q: Har du hatt en fin nasjonaldag?

~Caroline 

I går fikk jeg en sikkelig nedtur, og da snakker vi om en alvorlig nedtur. Det er den verste nedturen jeg har hatt på flere måneder, og det er aller første gang kjæresten min har sett meg gråtende i fosterstilling på badegulvet der jeg ba han om å bare holde rundt meg. For ingenting kunne stoppe tårene og smerten.

Kort oppsumert var det fordi planene for kvelden, som jeg virkelig hadde sett frem til, gikk i vasken. Det var egentlig ikke noe big-deal, men det var det som fikk begeret mitt til å flyte over. Det har vært mye stress denne måneden, men likevel kom det som er sjokk på meg at jeg gikk ned i en bølgedal. Det minner meg om at jeg må bli flinkere å ta medisinen min spesielt i de periodene hvor det er mye stress.

Men egentlig er det ikke bølgedalen som var verst, det som var verst var minnene jeg fikk fra ungdomskolen. Da kunne jeg ligge flere timer hver dag i fosterstilling på badet eller på rommet mitt bare å stirre i taket, eller liggende i fosterstilling for å grine. Samtidig som kroppen var så sliten at den ikke orket å gå i en trapp en gang. Men det er en stor forskjell fra den gangen, den gangen hadde jeg ikke fortalt kjæresten min hvordan jeg egentlig hadde det.

Så i dag, når jeg er over bølgedalen, sitter jeg igjen og tenker på hvor godt jeg har det i dag, og hvor stor fremgang jeg egentlig har hatt. Og det er noe å være stolt over:
- Jeg har trappet ned på medisinen
- Jeg har sluttet i behandling
- Bedre selvtillit og selvinnsikt. Nå vet jeg at ting er forbingående, selv når det er som mørkest.
- Færre bølgedaler
- Verdens beste kjæreste, som jeg forguder. Og som forguder meg tilbake!!!!
- Ser en fremtid!

Så selv om gårsdagen var vanskelig å takle, kom det noe veldig godt ut av den. Jeg er komt en lang vei siden ungdomskolen! Og det er noe jeg er stolt over!

Q: Kommer det av og til noe godt ut av nedturer for deg og?

~ Caroline 

I heard you´re a player? So let´s play a game!
 Let´s sweet talk. Let´s play fight. Let´s talk 24/7. Let´s tell each other good morning and good night every day. Let´s take walks together. Let´s give each other nicknames. Let´s hang out with each others friends. Let´s go on dates. Let´s talk on the phone all night long. Let´s hold each other. Let´s kiss and hug. And whoever falls in love first? Loses.

Som nevnt, det er blitt lite blogging i det siste, og det beklager jeg virkelig. Tiden løper fra meg(oss) og vi glemmer oss litt ut. Lover at jeg skal prøve å skjerpe dette når eksamenstiden er over. Forhåpentligvis er ikke det så lenge til:)

En annen grunn som har holdt tilbake bloggingen den siste tiden, fra min side vertfall, er at jeg har stengt tanker og følelser ute. Eller stengt dem inne i en boks, ikke vet jeg. Livet har som sagt vært travelt, og jeg har ikke hatt sjans til å slippe følelsene ut. Jeg vet alt for godt hva som skjer når jeg gjør det. Når jeg skal til psykologen på avslutning neste måned kommer jeg helt sikkert til å få kjeft. Men hva så, jeg er jo ferdig der etterpå likevel. Vet det ikke er lurt, men jeg kan da ikke alltid være lur, kan jeg?;p

Nå som jeg har et par dager "fri" fra stress, titter tankene frem. Tankene om ensomhet og kampen om å klare meg alene. Finne denne tryggheten som jeg leter etter. Hvor er den? Han som jeg holdt på med sist, og som jeg ble veldig glad i, ignorer meg nesten. Han tar sjelden eller aldri kontakt, og jeg savner han helt forferdelig. Prøver å få meg selv til å tro at jeg ikke er interessert, men når jeg nå hører at han nesten sikkert kommer til å bli sammen med en jente jeg vet bare vil bruke ham, blir jeg enda mer lei meg. Hun er den typen som er utro og kun er sammen med noen for å pule. Er det rett? Det syntes ikke jeg. Gutten er alt for snill til det. Nå skal jeg prøve og ikke ta kontakt i det hele tatt, og se hvor lang tid det går før han "savner" kontakten vår. Før vår forrige krangel sa han til meg: Vi kommer til å ha MYE kontakt fremover og jeg håper vi kan finne på ting.. Men dette var før han fikk vite at denne jenta hadde slått opp med typen og ville ha han. Og han har vært interessert i lange tider, så nå griper han sjansen. F***! Jeg savner han virkelig:( Han var liksom ikke redd for å vise seg sammen med meg. Han sprang rundt blant folk, holdt rundt meg og kysset meg og fortalte alle guttene at jeg var hans jente! Det er utrolig deilig å høre. Plutselig er alt over... Hva gjorde jeg galt? Venniner av han sier at han fremdeles er interessert i meg, men ikke klarer å glemme hun andre. Dette gjør det jo enda verre. Kvelden jeg fikk vite dette ble jeg ganske skuffa, og det hele endte med at jeg ble med en annen hjem. Teit gjort, jeg vet. Men jeg trang noen som kunne holde rundt meg!

Selv føler jeg meg helt idiotisk. Ikke fordi jeg er betatt av han her, men fordi jeg samtidig ikke klarer å bestemme meg om jeg skal gi verdens kjekkeste gutt en sjans. Han vet jeg vil ha meg, og det er av andre grunner enn sex. Men han er så snill at jeg vet ikke om jeg tørr. Hva syntes dere?

Beklager tidenes klage-innlegg. Men det var dette som lå i tankene mine nå...

Everybody wants happiness
nobody wants pain
But you can't have a rainbow
without a little rain.

- Kristine